Evangeliet etter Matteus, kapittel 22
1: Jesus fremsetter lignelsen om kongesønnens bryllup, 1-14, taler om å gi keiseren skatt, 15-22, om opstandelsen, 23-33, om det største bud i loven, 34-40, om Messias som Davids sønn og Davids herre, 41-46.
1:Og Jesus tok atter til orde og talte til dem i lignelser og sa: 2:Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn. 3:Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme. 4:Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet! 5:Men de brydde sig ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøbmannskap; 6:og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem ihjel. 7:Men kongen blev harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by. 8:Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd; 9:gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner! 10:Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester. 11:Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på. 12:Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde. 13:Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel. 14:For mange er kalt, men få er utvalgt. 15:Da gikk fariseerne bort og holdt råd om hvorledes de kunde fange ham i ord. 16:Og de sendte sine disipler avsted til ham sammen med herodianerne og lot dem si: Mester! vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr dig om nogen, for du gjør ikke forskjell på folk; 17:Si oss da: Hvad tykkes dig? er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? 18:Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister I mig, hyklere? 19:Vis mig skattens mynt! De rakte ham da en penning. 20:Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette? 21:De sier til ham: Keiserens. Da sier han til dem: Gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! 22:Og da de hørte det, undret de sig, og forlot ham og gikk bort. 23:Samme dag kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa: 24:Mester! Moses har sagt: Når en mann dør og ikke har barn, da skal hans bror gifte sig med hans hustru og opreise sin bror avkom. 25:Nu var det hos oss syv brødre; og den første giftet sig og døde, og da han ikke hadde avkom, efterlot han sin hustru til broren. 26:Likeså den annen og den tredje, like til den syvende. 27:Men sist av alle døde kvinnen. 28:Men i opstandelsen, hvem av de syv skal da få henne til hustru? for de har jo hatt henne alle sammen. 29:Men Jesus svarte og sa til dem: I farer vill fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft. 30:For i opstandelsen hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som Guds engler i himmelen. 31:Men om de dødes opstandelse, har I da ikke lest hvad som er sagt eder om den av Gud, som sier: 32:Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. 33:Og da folket hørte det, var de slått av forundring over hans lære. 34:Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på sadduseerne, kom de sammen; 35:og en av dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham: 36:Mester! hvilket bud er det største i loven? 37:Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. 38:Dette er det største og første bud. 39:Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din næste som dig selv. 40:På disse to bud hviler hele loven og profetene. 41:Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem: 42:Hvad tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids. 43:Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier: 44:Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter! 45:Kaller nu David ham herre, hvorledes kan han da være hans sønn? 46:Og ingen kunde svare ham et ord, og heller ikke vågde nogen å spørre ham mere fra den dag.